Ja, hva annet er det å si enn at jeg er litt småschizo for tida… Jeg har nemlig gjort to ting.
Jeg har for det første flyttet denne bloggen tilbake til wordpress, nærmere bestemt til Violent Dreams. Der kommer dere til å kunne lese fortsettelsen på hva jeg liker å kalle “mitt gamle jeg”.
Men.
Jeg har også gjort noe annet. Jeg har flytta mamma- og husmordelen av meg inn på en blogg for seg. Den heter Våre Vilde Dager - en hjemmeværende husmors bekjennelser. Og jeg håper veldig at dere vil følge meg inn dit. Selv om jeg har vært både fraværende og vimsete den siste tida.
Etter nesten 9 måneders spyelefant på sofaen-opplevelse, med påfølgende måneder med keisersnittsår som skulle gro og bekken som skulle gjenforenes med seg selv, så må jeg jo bare si at jeg sitter her og venter akk, så utålmodig på at Wii Fit skal innfinne seg i butikkene igjen.
For jeg gleder meg skikkelig til å begynne å trene igjen. Det er bare det at mitt gamle 5-økter-i-uka-regime (som jeg i allefall liker å innbille meg at jeg hadde) antagelig ikke kommer tilbake igjen før om noen dekader. Jeg har bare ikke tid.
Derfor har jeg de siste dagene nå sitti og tenkt og grubla over hvordan jeg skal løse problemet. Ja, jeg skal fortsette å trene på helsestudio, bare ikke så ofte som før. Da må jeg heller gjøre noe lurt hjemme.
Egentlig har jeg bittelitt dårlig samvittighet for å kjøpe ferdigmat til jentungen min isteden for å lage den sjøl fra scratch. Jeg tenker stadig på at dette må jeg gjøre noe med, men det blir liksom aldri noe av mine store ambisjoner.
Dog frister det veldig lite å fortsette å gi henne fruktgrøt fra Nestlé etter denne episoden.
Jeg har det med det å rote det til datamessig. For en stund siden oppdaget jeg at dataplanetene mine er fullstendig ute av balanse, og at det derfor er helt umulig for meg å gjøre selv de enkleste ting. Dette har medført en hel rekke uheldige hendelser, og mine lepper har innimellom ytret ord jeg helst ikke hører fra min datter når hun vokser opp.
Derfor er jeg så veldig, veldig lykkelig for at jeg fant James inne på et supportforum for Wordpress en gang. Det vil være en sterk underdrivelse å si at denne mannen er fantastisk. Han er hyggelig, han er grei, han er ufattelig rask og han er også ekstremt dyktig. Han er magisk, og han har tryllet vekk ganske mange frustrasjoner for meg de siste ukene.
En desperat mail til Magical James, som jeg kaller ham, og ting ordner seg. Fort.
Så til alle dere andre data-til-rotere der ute. Hvis dere sliter med blogger eller noen annen faenskap, eller hvis dere bare enkelt og greit vil lese en veldig god blogg, så kan dere ta dere en tur inn på Erratic Souls.
Shamini har altså tagga meg i dette innlegget, og da er det vel ikke annet å gjøre enn å adlyde.
Oppgaven går som følger:
1. Plukk opp den nærmeste boka.
2. Slå opp på side 123
3. Finn den 5. setningen.
4. Skriv de 3 neste setningene derfra.
“Knivskaftet bør ha en god form. Det bør ligge godt i hånden og fylle ut hulen i hånden. Alle fingrene må nå godt rundt det.”
Hvilken bok?
Jo, nå skal du høre. Den store, skumle boken som heter “Husmorboka” fra 60-tallet.
Og jeg har i grunnen ikke så mye kontakt med andre bloggere for tida, og ikke har jeg tid til å lete frem url’er heller nå - så denne må jeg la stå åpen. Føler du deg truffet, må du gjerne ta opp stafettpinnen.
I dag vasket jeg golv. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men det trigger i alle fall ganske mye tankeaktivitet hos meg. Da tenker jeg tanker jeg aldri egentlig har tid til å tenke ellers, men som alltid ligger der uansett. Det er mye god mental helse i gulvvask.
Mens jeg vasket gulv og tenkte store tanker, skjedde det noe magisk. Musikken jeg hørte på der jeg glad og fornøyd gjorde huset vårt klart for helga, slik at jeg og familien min kan ha det fint sammen, falt perfekt sammen med det jeg tenkte.
Og nå deler jeg disse tankene med dere.
Til Kristin Halvorsen. Fra en tidligere SV-stemmer - men nå en svært lykkelig hjemmemamma.
Akkurat nå er det et halvt år siden vi ankom føden. Fikk et rom med hver vår seng, og registreringsbånd rundt magen min.
Den siste kvelden vi bare var to.
I morra (faktisk i dag, siden klokka er over midnatt) klokka 07:24 er det et halvt år siden jeg hørte skriket hennes for første gang. Siden jeg så det bittelille ansiktet. Siden jeg ble mamma.
Et lite dikt for helga fra huldreheim. Det er kanskje et av de vakreste diktene jeg vet om, og er skrevet av den svenske poeten Stagnelius, som døde i 1823 - ikke engang 30 år gammel.
Det er, som mange av mine lesere kanskje allerede har fått med seg, mye jeg ikke forstår.
For snart ett år siden begynte nyhetene å spre seg utover hele verden. Ei lita jente var borte vekk. Madeleine. Dere kjenner alle saken, så jeg skal ikke gå inn på den nå. Den er trist, den er skummel - og den er for meg fullstendig uforståelig.
