Pp21
CD11

Antall dager til spraystart: 9

Før jeg begynner å skrive dette innlegget og du begynner å lese det, så vil jeg bare si at dersom du er lykkelig gravid, nybakt mor eller kjenner deg igjen i beskrivelsen på andre måter, så gjør du nok lurt i å trykke på den fine, røde X’n oppe i det høyre hjørnet på skjermen din med en gang. Dette innlegget kommer nemlig til å dufte like mye av roser som det dagens tanker gjør - ikke så forferdelig mye. I hele dag har jeg gått og lurt på om jeg skal eller ikke skal skrive ned disse tankene, men så tenkte jeg “til helvete med det”. Jeg har nå engang tatt mine lesere med på en ferd i det ufrivillig barnløse territorium, og dette er en del av gamet. Jeg liker det like dårlig som det dere antageligvis gjør, men c’est la vie.

Altså.

MAN SKULLE FAEN I MEG TRO AT DET BARE VAR Å HA SEX OG VIPS, SÅ VAR MAN GRAVID!

Som den trofaste leser vet, så har jeg akkurat blitt tante og er sånn passe overlykkelig for det. Det den trofaste leser derimot ikke vet, er at jeg gråt i tre samfulle dager til ende da jeg hørte nyheten om at lillesøster var gravid. Det var bare rett og slett helt forjævlig. Ikke bare fordi hun testet positivt på andre forsøk en uke etter at vi offisielt kryssa grensa over i ufrivillig barnløs-land, eller fordi jeg nå mistet muligheten til å være den som gjorde besteforeldre av mamma og pappa for aller første gang, men også fordi jeg var helt knust over å være så lei meg over en så god nyhet.

Sometimes things just don’t make any sense at all.

Etter dette har det jo bare sprutet ut unger her og der. Eksen min, for eksempel, som jeg prøvde å bli gravid med i over et år, ble pappa nå rett før jul. Det var jo fint. Da har vi i allefall på det rene hvem sin skyld dette egentlig er. Et par kamerater av min kjære tusler også rundt med babyvogner. Hodet mitt vet at det må være sånn og at jeg virkelig ikke har noen rett til å være noe annet enn jublende lykkelig på alle andres vegne, men det er ikke alltid hjertet mitt henger med.

For bare noen få dager siden ble jeg tante for første gang. Jeg satt der og holdt min aldeles nydelige niese i armene mine, og tenkte at nå, neste gang, var det heldigvis min tur. Snart var dette sirkuset over, og selv om jeg ikke var den som gjorde besteforeldre av foreldrene mine, så var det alltids et annet sett med foreldre der ute som bare lengtet etter å høre nyheten. Neste gang jeg holdt en nyfødt baby i armene mine, skulle det være min egen. Neste gang jeg hørte om en positiv test, så var det jeg som skulle ha gjort den sånn. For neste gang var det hælen fryde meg min tur, etter å ha ventet barn i intet mindre enn to år og to måneder, men uten å ha unnfanget ennå.

Yeah, right!

I går satt jeg og holdt på å lengte meg tussete etter å holde min lille niese i armene mine og kose med en liten baby bare *litt* til mens jeg ventet på å begynne på prøverørprosjektet. Visste at jeg sporenstreks ville kjørt den timen hvis lillesøster hadde ringt og bare bedt meg om å holde babyen i fem minutter mens hun børstet håret eller noe. Prøvde å overbevise meg selv om at jeg hadde klart å beholde en viss mental balanse selv om babydrømmen så til de grader har blitt vekket til live igjen de siste dagene.

Men så, på det verst tenkelige tidspunkt, smeller bomben enda en gang.

Vi skal jaggu bli tante og onkel igjen.

Jeg vet ikke om jeg skal le, grine, knuse ting, slå noen eller begynne å strikke babytøy. Jeg vurderer å slå sammen alle alternativene og gjøre ende på alt med strikkepinnene etterpå.

Faen.