I utgangspunktet er jeg mot reklame. Det hender likevel at tilogmed jeg møter min overmann. Eller overmarkedsføringspizzamann, kan man vel heller si. Jeg kan i alle fall ikke si noe på strategien der i gården!

Jeg må motvillig innrømme at jeg har fått denne på hjernen (akkurat som forrige gang), dog uten å ane hva de egentlig synger om engang. Så, av hensyn til meg selv og mine omgivelser (for hvem vet vel hva jeg ellers ville funnet på av lyriske utsvevelser?) har jeg nå funnet teksten. Slik at den mer logiske delen av hjernen min kanskje muligens kan overta bearbeidingsprosessen en gang i fremtiden. La oss håpe det.

Lobotomosang, indeed.

Sånn. Nå kan vi kanskje vurdere å kjøpe MAT igjen.

Hvis ikke jeg bare MÅ smake. Først.