Uke 11 - Lys i enden av tunnelen
11+1
Jeg krysser fingrene så hardt at jeg står i fare for å pådra meg koldbrann. Saken er nemlig den at jeg ikke har spydd siden onsdag, og dagen før merket jeg også antydning av aldri så lite “bounce” i stegene når jeg gikk ned trappa for å kaste søpla. Kan det være at energien kommer tilbake? Kan det være at jeg er ferdig med å leke bulimiker? Kan det være at jeg snart blir menneske igjen?
Enn så lenge stiller jeg meg avventende til videre aktiviteter. Jeg gjorde nemlig et akk, så tappert forsøk på et helsestudiobesøk på mandag. Det vil være en sterk underdrivelse å si at det gikk helt på rævva. Dere vet den ellipsemaskinen jeg vanligvis tråkker på i 30-45 minutter? Mhm. Jeg måtte gi meg etter 3. Så var det bare å finne ei matte, og gjøre tapre forsøk på å myke opp en stiv og støl kropp samtidig som man til stadighet skottet bort på fleecejakka som hadde en pose til evt mageinnhold dersom behovet skulle oppstå. Det gjorde det ikke. Før jeg kom hjem. Da hadde jeg den verste spyopplevelsen EVER. Jeg skal ikke gå for nærme inn på detaljene, men det satt seg fast på vei opp. Jeg kommer nok aldri til å få det samme forholdet til pærer igjen.
Men altså. Det kan virke som om det er et lys i enden av tunnelen nå. På lørdag fikk jeg også gjort vårens første husarbeidøkt, om enn i meget sakte film. Og jeg er også i ferd med å ta opp igjen de aktivitetene jeg tok for gitt før - som å pusse tenna og gå på do sånn forholdsvis bekymringsløst.
Dette igjen har heldigvis også medført at jeg igjen er i stand til å tenke “velsignede” om disse omstendighetene. Her om dagen… Jeg vet at det er altfor tidlig i følge boka og at det ikke skal være mulig enda, men jeg sverger på at jeg kjente liv. Jeg satt i senga med beina bøyd, slik at livmora kom litt i klem. Og da kjente jeg det plutselig. Det var noe som skjedde der inne - som små spark, eller kanskje heller som litt dulting borti livmorveggene. Helt merkelig. Og ikke var det leamus heller, for det er mye sterkere og mer rytmisk. Kanskje det var babyen min som sa “hei” for første gang?
Og så drømte jeg et kort glimt at jeg holdt min lille guttebaby i armene og sa: “Mamma er helt forelska i deg, ho!” med et fåret smil.
For jeg har nok landet på at vi får en sønn nå, sånn inni hodet mitt. Jeg har alltid sett for meg at jeg får ei jente, men nå er det guttebabyer som dukker opp i drømmene mine. Pappaen tror fortsatt det blir jente, dog, så det blir spennende å se!
11 uker
CRL: 41-52 mm
Fosteret er i begynnelsen av denne uken ni uker gammelt. Denne uken dekker øyelokkene øynene, og de åpnes ikke før 27. uke. Lever, tarmer, hjerne og lunger begynner så smått å fungere nå, og hodet vokser ikke fullt så fort lenger. Dermed kan kroppen ta igjen litt og få riktigere proporsjon til hodet. Føttene har til nå stått med fotsålene mot hverandre, men vil sakte men sikkert rette seg ut slik at fotsålene peker bort fra kroppen.
20 små tannknopper finnes nå i gommene. Ved slutten av denne uken samles tarmen igjen i buken, slik at navlebrokket forsvinner. Tynntarmen er også foldet og begynner å få tarmtotter som etter fødselen vil trekke næringsstoffer ut til kroppen. Fordøyelsesmusklene begynner å virke og trekker seg sammen.
Fosteret beveger seg mye, men det er fremdeles for tidlig å kjenne de små sparkene. Men kanskje kjenner du toppen av livmoren like over skambeinet? Snart vil du kanskje få høre det lille hjertet slå. Det slår omtrent dobbelt så fort som ditt, rundt 150 slag i minuttet.
[Sakset fra Babyverden]
Posted in Svangerskapsdagboka
april 16th, 2007 at 20:20
I mitt første svangerskap kjente jeg liv i uke 13. Jeg er helt 100% sikker. Legen lo rått av meg, jordmor sa meget overbærende at jeg nok hadde hatt luft i magen.
(Andre gangen kjente jeg knapt liv før jeg var nesten halvveis - pga plassering av morkaka.)
Forøvrig har jeg en venninne som spydde seg gjennom 9 mnd svangerskap og sverget på at hun aldri skulle gjøre det igjen. 3,5 år senere kom nr 2…
Du glemmer fort, det aller aller meste overskygges totalt av gleden av barnet som venter deg. (Og en masse hormoner som hjelper godt på glemselen.)
april 20th, 2007 at 19:14
Har ei venninne som kjente det like tidlig, så det går nok ann!
Og jeg har ei venninne som har spydd seg gjennom fire (!) svangerskap, hvorav to av dem ble tilbrakt på sykehus. Svigerinna mi har hatt tre slike svangerskap og endte med innleggelse siste gangen.
Det husker det nok, men har heldigvis fine resultater etter slitet
april 21st, 2007 at 16:04
Stakkars arme sjeler…
Men jeg har tenkt mye på dette, også før jeg begynte å spy. Og allerede de første dagene hadde jeg en sterk følelse av at dette kom til å bli mitt eneste svangerskap. Den følelsen ble ikke akkurat svekket av de neste ukers prøvelser…
Det er på en måte mange nok barn i verden som trenger et hjem, og jeg ville bare oppleve å kjenne livet vokse og føde et barn selv først. Jeg har alltid sett for meg (siden jeg var lita) at jeg skulle adoptere ei jente fra Colombia en dag. Den dagen kommer kanskje om noen år…
Dessuten vil jeg ikke ta på meg mer enn jeg kan bære, og jeg skal være 100% sikker på at jeg er i stand til å gi alt til to barn før jeg setter i gang med søsken. Man har ingen garanti for at kropp og helse holder, og min kropp har ikke den beste forhistorien sånn sett. Ekstra mistenkelig blir jeg fordi nettopp bekkenet antagelig har vært kilde til flere år med smerter. Det er muligens begrenset hvor mange svangerskap denne skrotten tåler.
Og så er det det at dette faktisk tok flere år - ikke bare to år sammen med min nåværende samboer, men også halvannet år med eksen. Pluss alle de gangene jeg håpet på å bli gravid sammen med han før der også. Tatt i betraktning av at jeg fyller 32 når min førstefødte er 4 mnd gammel… Jeg har ikke tenkt å være småbarnsmor etter fylte 40, og akkurat nå frister det ikke overvettes mye med prøverør og det ene med det andre heller.
Kanskje jeg ombestemmer meg, og skjer det så skjer det. Men akkurat nå kjennes det veldig riktig med bare en, og kanskje en adoptert en etterpå.
april 21st, 2007 at 21:44
Det synes jeg var en veldig reflekterende og fornuftig tanke, Violent. Jeg leker faktisk med den samme tanken selv, noe har skjedd etter jeg fikk jobbtilbud og stabil fremtid økonomisk sett, man tenker gjerne i banen “barn” og adopsjon er ikke fremmed for meg. Og jeg har ikke spydd i ukesvis heller.
(men jeg vil gjerne få en biologisk etterkommer også..)
april 23rd, 2007 at 8:56
Jeg gjør jo mer enn å leke med tanken, og må faktisk si at selv om det fysiske ikke er der i dette svangerskapet, så er ventetida og usikkerheten rundt når nestemann kommer inn i familien vel så slitsomt. Men jeg trøster meg jo med akkurat det samme som når jeg fikk magebabyene mine; den dagen Kinabarnet blir overlevert i armene mine, da kommer det til å være verdt alt i dette svangerskapet også!!!