Et pedagogisk dilemma
Tenk deg følgende situasjon:
Du jobber i barnehage, og har ansvaret for min datter på tre år. Hun leker på gulvet, og blir plutselig overfalt av en rasende fireåring med ville øyne. Han setter seg på henne, og begynner å slå.
Hvordan løser du situasjonen?
Tenkte alternativer:
a) Du fjerner fireåringen, trekker ham til siden og irettesetter ham. Han får oppmerksomhet (negativ er bedre enn ingen), og min datter får være i fred - men får verken trøst eller hjelp til å håndtere situasjonen. Han lærer at dette funker. Hun lærer ingenting, bortsett fra at hun kanskje ikke fortjener oppmerksomhet fordi hun var den snille.
b) Du fjerner fireåringen, tar min datter på fanget og trøster henne. Han lærer at dette ikke funker, og at han ikke oppnår noe på denne måten. Hun lærer at de voksne passer på, men samtidig at det er forferdelig synd på stakkars lille henne. Senere vil hun alltid forsøke å gjemme seg bak en voksen om hun føler seg truet.
c) Du lar dem holde på, og de løser konflikten av seg selv fordi min datter tar igjen og skremmer vekk fireåringen. Du roser henne. Fireåringen lærer at det er dumt å legge hånd på en varm ovn, og vil kanskje tenke seg om en annen gang. Hun lærer at hun er i stand til å sette særdeles klare grenser for hva hun finner seg i, og at hun er sterk nok til å ta vare på seg selv, selv i “farlige” situasjoner.
d) Du lar dem holde på, og de løser konflikten av seg selv fordi min datter tar igjen og skremmer vekk fireåringen. Du straffer henne fordi hun tar igjen med samme mynt. Fireåringen lærer at det kanskje var litt dumt å angripe henne, men også at det i grunnen er litt synd på ham som fikk vondt og at det ikke er hans skyld. Hun lærer at selv om det hjalp å bli sint der og da, så er hun “slem” og fortjener straff av de voksne. Fireåringens adferd er dermed noe styrket, mens min datters selvforsvarstaktikk svekkes. Hun vil senere tenke seg om, kanskje ett sekund for lenge, hvis hun blir overfalt.
e) Du forsøker å stoppe situasjonen ved å få min datter til å ytre følgende: “Jeg vil ikke at du skal slå meg sånn, fordi jeg får vondt!”, mens du håper at en sint og oppgiret fireåring er mottagelig for verbale forslag fra et yngre barn. I mellomtiden blir min datter blåere og blåere - noe du vil få svært store problemer med å forklare for meg eller hennes far ved henting.
f) Du lar dem holde på, men de stopper ikke før min datter har fått skambank. Barnehagen som sådan politianmeldes av et par svært forbannede foreldre for omsorgssvikt og vanskjøtsel, og jenta taes ut av barnehagen umiddelbart.
g) Du lar dem holde på, men legger deg ned ved siden av min datter og oppmuntrer henne til å ta igjen på den mest hensiktsmessige måten, uten å ofre fireåringen så mye som et blikk (og bygger dermed stillas rundt min datter, om du vil). Fireåringen lurer på hva i all verden du holder på med og holder kanskje opp i ren forbauselse, men lærer uansett at denne adferden ikke vinner oppmerksomhet og at han heller ikke kommer noen vei med jenta. Min datter får hjelp og støtte i situasjonen, og får styrket sin selvtillit i “kamp” - kanskje nok til å sette grenser for seg selv og bli hørt i en senere farlig situasjon.
Du, derimot, blir kalt inn på teppet for å ha oppmuntret til vold i barnehagen, og mister kanskje jobben.
Det skal du dog ikke ta for tungt.
For du skal nemlig ikke se bort fra at om du starter opp for deg selv, så vil vi snarest søke overflytting til din barnehage.
(Inspirasjonen til dette innlegget finner du forøvrig her.)
Posted in Betraktninger
juli 6th, 2007 at 18:24
h) Observasjon av barna i forkant så man kjenner forholdende noe, og handle så anerkjennende som mulig. Ingen favorisering, og ihvertfall ingen vedvarende slåing fra fireåringen.
Med unntak av et par punkter, hadde de alle elementer som var interessante.
Jeg innrømmer ærlig at situasjoner som dette er utrolig vanskelige å håndtere - nettopp på grunn av foreldres etikk og moral kontra min egen.
Man må virkelig bare prøve å finne årsaken, og finner man ikke den må selvfølgelig slag bli slått ned på. En 3- og 4-åring har språk, og å forklare generelt “Her i barnehagen slår vi ikke hverandre. Jeg så ikke hvem av dere som slo først, men det skal vi ikke gjøre. Ser dere noen som slår, så si i fra.”
I en barnehage jeg var i en gang, jobbet de med dette. Og det funket.
Man sitter selvsagt ikke under noen omstendighet og ser på at barn slår hverandre, enten det er direkte ondskap eller noen som tar igjen.
juli 6th, 2007 at 20:32
Jeg visste vel du ville komme med enda et alternativ!
Og det er et godt et, det skal du ha. Likevel har jeg en innvending:
I de barnehagene jeg har jobbet (og mange av dem står på lista over lokale løsninger dersom vi må ha barnehageplass til henne) har man ikke tid til observasjon av barna i den forstand man tenker seg begrepet som pedagog, og jeg kan faktisk ikke huske en eneste gang at det har blitt gjort.
En annen ting er at det rett og slett ikke har vært ressurser til å sette inn på én enkelt unge gjennom hele dagen - og langt mindre flere, hvis tendensen begynner å bre om seg.
Og jeg tror du også har rett i at det som regel finnes en forklaring. En gang hadde jeg en gutt på 4 som gikk fullstendig rabiat litt utpå dagen (slo de andre barna, kastet søle på personalet, rev ned spill som var i bruk…), og vi holdt på lenge før vi tilslutt tok tegninga på ham. Det viste seg at mor, som var alene med ham, ikke hadde noen annen løsning enn å ta ham med seg på jobb halvannen time før barnehagen åpna om morgenen, og gutten var fullstendig utslitt. Vi begynte å overse ham fullstendig ved negativ oppførsel rettet mot oss, og så fort vi så det minste tegn på en ny raptus så var det å få ham inn i en avslappende, koselig en-til-en-situasjon med en voksen, før han forstod hva som var i ferd med å skje. Den første gangen vi forsøkte dette, så sovna han nesten i armene mine mens han strøk meg på armen… Og dette viste seg å være nøkkelen. Etter dette møtte han oss med et gledesstrålende smil når han kom om morgenen, og vi hadde vunnet ham. En samtale med mor ble holdt, og en snill bestefar begynte å levere om morgenen.
Men. Det er et stort men her. HAN lærte mye av alt dette, og det samme gjorde vi. Spørsmålet jeg stiller, er hva de andre barna lærte om seg selv mens de ennå ble torturert på daglig basis og alle konsentrerte seg om hans respons og adferd. Som blivende mor bryr jeg meg nemlig ikke det kvekk om hva andre barn lærer av å slå ungen min.
Min erfaring er at det stort sett finnes pålitelige vitner til andre barns slåsskamper om man selv er i tvil, i form av barn med sterk rettferdighetssans og gode observasjonsevner. Som regel viser det seg at de har rett, og dette gir god grobunn for samtale med hele barnegruppa. Problemet blir dog stigmatisering og faren for at “den skyldige” skal gro fast i en uheldig rolle. Men det problemet har man vel i en gruppe mennesker uansett, antar jeg.
Det er forferdelig vanskelig å skulle handle mot egen overbevisning, på en overbevisende måte (man lurer som kjent ikke barn). Det i seg selv er et kjempedilemma, fordi man da uforvarende lærer barna å være utro mot seg selv og det man tror på når man helst vil lære dem om integritet.
Hvilket er enda en grunn for meg til å være hjemmemamma så lenge jeg bare kan. Da er det bare faren hennes jeg må være samkjørt med - og det er vi for det meste uansett.
juli 7th, 2007 at 17:14
Hadde jeg kunnet velge, ville jeg uten tvil vært hjemmemamma så lenge som mulig selv. Bare så det er sagt.
Og det er selvsagt en viss forskjell på moderlige instinkter og yrkespedagogiske handlinger.
juli 19th, 2007 at 12:48
Nå er det ikke forskjellen på mine og foreldrenes meninger jeg synes er vanskeligst i slike situasjoner, men heller det å hele tiden ha oversikt over alt som skjer, og helst forhindre at slike situasjoner oppstår.
Ellers blir jeg faktisk umåtelig provosert over “barnehagefolk” som aller helst vil ha barna sine hjemme. Hvorfor i svarte jobber de i barnehage da, hvis det ikke er godt nok for egne barn? Jeg har alltid som målsetning at ihvertfall den avdelingen jeg jobber på (som assistent har man jo fint lite å si for resten av huset) skal være et sted hvor jeg selv ville føle meg trygg på å ha ungen min, trygg på at her har barnet mitt det bra.
Og så vil jeg gjerne høre om dine synspunkter på den samme situasjonen, men som mor til det ANDRE barnet.
juli 19th, 2007 at 13:20
Hvis mitt barn slår først, så håper jeg selvsagt at hun vil få tilbake med samme mynt av “offeret”, kanskje også etterfulgt av en forklaring på hvorfor det gikk som det gikk, slik at hun virkelig forstår at man ikke slår først.
Det du må forstå, er at barnehage ikke nødvendigvis er barnehage. Det er nemlig stor forskjell på at en ettåring tilbringer over 42 timer i uka der, enn at en fireåring er der noen dager for å få “rase fra seg” og bli kjent med de h*n skal gå på skolen sammen med.
I tillegg er det stor forskjell på barnehagetilbudet, slik som det er forskjell på unger. Det er en stor misforståelse å anta at alle typer barnehageplasser i alle barnehager er bra for alle barn - bare fordi det er et “pedagogisk tilbud”. Kvalitet og behov varierer, og avhenger blant annet av geografi, økonomi, samt barnets alder, utviklingsstadie og generelle temperament.
Dessuten tror jeg at “barnehagefolk”, i alle fall de av dem som har utdannelse, er veldig klar over hvor viktige de første årene er. Det innebærer blant annet å skape en trygg, stabil og stressfri hverdag i en tid hvor bindingen til mor, far og kanskje også til søsken er det som står i fokus. De andre sosiale sfærene kommer senere.
juli 19th, 2007 at 15:52
Jeg er selvfølgelig klar over at en barnehage ikke nødvenigvis er god.
Jeg har nylig forlatt et lite helvete av en arbeidsplass selv, en som ikke står noe tilbake for de du har beskrevet i et av dine tidligere innlegg.
Enkelte barnehager er ikke annet enn oppbevaringsbokser, og det er helt tragisk! Så er det såklart enkelte foreldre bruker barnehagen nettopp som en oppbevaringsboks, noe som nesten er mer tragisk..
For min del kunne det godt ha vært mange flere krav som måtte oppfylles enn at man har fylt 18, som per i dag er det eneste kriteriet for å få jobbe som assistent.
Jeg er fullstendig klar over behovet for en trygg, stabil og stressfri hverdag, selv uten utdannelse eller egne barn. Men det er faktisk fullt mulig å få til dette i barnehagen også, de to siste avdelingene jeg har jobbet på var nemlig sånn!
Men nei, jeg kommer ikke vekk fra den tanken om at “barnehagefolk”, med eller uten utdannelse, må gjøre et eller annet feil om de absolutt ikke vil ha sine egne barn i barnehage.. Selv om jeg ikke ville ha søkt om plass i den barnehagen jeg nå forlot.
juli 19th, 2007 at 17:49
La meg si det sånn…
Om litt over ett år har jeg har valget mellom følgende scenarioer:
1.
Jeg kan vekke min 9 mnd gamle datter som kanskje ikke sov så godt gjennom natta i 7-tida om morgenen, kaste på oss klær og spise noe frokost så fort vi kan (hennes mor var aldri noen morgenfugl, og hvis ikke hun sover godt er garantert ikke mor mer våken!), før det bærer ut i bilen og til barnehagen. Der er det allerede fullt kaos, av andre foreldre med dårlig tid og unger som er i full fart. Vi vet allerede at barnehagearbeidere ligger på en god andreplass med tanke på å være utsatt for støy på arbeidsplassen (se et tidligere blogginnlegg), og at en ettåring enda ikke har lært seg å være selektiv med tanke på sanseinntrykk. Her skal hun være i litt over 8 timer, før jeg eller faren er ferdige på jobb og kan hente henne. Da er vi slitne alle sammen, og av erfaring så vet jeg at det da antagelig ikke blir den mest næringsrike middagen som står på planen. Etter middag er klokka omtrent halv seks, og vi har en hel time sammen med henne før det er på tide med kveldsstell og nattasang. Så er det på’an igjen neste morgen - etter at vi begge har brukt masse energi på klesvask, oppvask og rydding.
2.
Min lille håpefulle på 9 mnd får sove til hun våkner av seg selv, uansett hvordan natten hennes var. Vi har god tid, og det er ikke noe stress med verken frokost eller påkledning - vi skal ikke rekke noenting, og kan ta ting i vårt eget tempo. Etter frokost leker vi litt sammen eller går en tur, frem til det er på tide med formiddagsluren for henne. Da får jeg tatt en del av husarbeidet, og kanskje slappet av litt hvis jeg har flaks. Når hun våkner, er det tid til enda litt lek eller kos hvis hun er i godt humør, og så lager vi middag mens vi venter på at pappa kommer hjem fra jobb. Han er mye mindre sliten nå fordi han slipper å tenke på barnehagehenting, husarbeid og middagslaging når han kommer hjem, og vi spiser en forholdsvis sunn middag sammen før han får kvelden sammen med ungen sin før det er sengetid.
Forklar meg hvilken feil jeg gjør ved å velge det siste.