I disse dager går debatten atter en gang høyt om kroppsidealer og modellbransjen. Modellmamma Eivor Øvrebø har beskyldt norske modeller for å være både tykke og late, noe Det Store Flertall ikke lar gå upåaktet hen. Sider opp og sider ned blir fylt med kommentarer fra Dagbladets og VGs arge lesere, og det de fleste synes å henge seg opp i er Øvrebøs uttalelser om at Kate Moss med sine 170 cm og 48 kg er den perfekte modell.

Og reaksjonene er sterke. Kommentarfeltet er fylt med ytringer som

Kate Moss er kanskje ikke stygg, men gud bedre så usexy hun er!

Hun ser ut som en veik 12 år gammel gutt! Dersom du synes at det er sexy, så bør du søke hjelp!

Mosselukta er mer sexy enn denne radmagre dama som ser ut som en pedofils våte drøm!

Kate Moss er ikke LITT sexy engang.Ville ikke ha tatt i henne med en ildtang.

og så videre.

Nå sitter jeg her med en flau smak i munnen.

Selv hadde jeg nemlig nøyaktig de samme målene som Kate Moss i mine yngre dager. Tro ikke at dette var noe jeg var spesielt glad for eller stolt av. Det var nemlig høyst ufrivillig, og ble bekjempet på alle tenkelige måter. Alle som ikke kjente meg forhåndsdømte meg nord og ned for å ha anoreksia, bulimi eller det som verre var. Helsesøstre ba meg spise mer, og så på meg med et medlidende, bekymret hun-må-være-syk-blikk når jeg snurpet beltet så hardt sammen som jeg klarte - ikke for å se tynnere ut, som alle gjerne trodde, men fordi jeg så desperat ønsket meg hofter. Tilogmed pappa sa en gang at “Hadde jeg ikke kjent deg så godt, så hadde jeg trodd du gikk på narkotika”.

Morsomt?

Alt dette skjedde selvsagt samtidig som det ble viktig å være attraktiv for det motsatte kjønn. Jeg husker enda min første rivalinne. Hun var ferm, frodig og syndig kvinnelig i sin fremtoning, og dagboksider på dagboksider ble skrevet i nattlig fortvilelse over å aldri kunne konkurrere mot dette. Selv hadde jeg flaks om jeg fant en BH som var liten nok, og gleden stod i taket om jeg først fant en. Det betydde nemlig at jeg kunne få det til å se ut som jeg faktisk hadde pupper. Hoftekammene som stakk ut kunne jeg dessverre gjøre mindre med, og jeg fikk vonde blåmerker bare jeg satt meg ned i en sofa.

Jeg unngikk all form for fysisk aktivitet så langt det lot seg gjøre. Ikke for å slippe garderobesituasjoner, men for å beholde de stakkars kiloene jeg hadde. Samtidig drakk jeg fløte til jeg ble kvalm, og spiste så mye magesekken kunne bære (forferdelig lite, sammenlignet med magemålet mitt i dag). Da jeg var 18, oppdaget jeg Herbalife og drakk shaker i bøttevis etter hvert måltid. På to uker gikk jeg opp til 55 kg, og jeg har vel aldri vært så fornøyd med kroppen min som akkurat da. Det var bare det at kiloene fort raste av igjen når kuren var over. Så jeg begynte å leve på gatekjøkkenmat og cola isteden. Selv om det antagelig betydde underernæring grunnet dårlig kosthold.

Og for dere som ikke er opplyste om denne siden av vektproblematikken:

Det er faktisk mye vanskeligere å gå opp i vekt om man er for tynn, enn å ta av seg om man er for feit. En ting er å spise mindre enn magesekken kan romme - en helt annen ting er å forsøke å spise mer enn det er plass til. Tenk deg følelsen du har etter en diger, feit julemiddag, så er du inne på det. Og man kan ikke spre det utover dagen heller: lite og ofte bidrar som kjent til økt forbrenning - din verste fiende. Så det er bare å bite det i seg. Bokstavelig talt.

Jeg er sjeleglad for at jeg nå har kommet over de magiske 25, og at forbrenninga mi sakte begynte å anta et mer normalt nivå. For kommentarer av tidligere nevnte art ville slett ikke bidra til et mer positivt kroppsbilde for min del. Jeg hadde ikke engang noen Kate Moss å trøste meg med - jeg hadde derimot en betraktelig mer fyldig Cindy Crawford til å psyke meg ut.

All denne hetsen (for hets rettet direkte mot Kate Moss sine mål ville være en direkte hets av mine egne) skremmer meg. For selv om jeg nå ikke lenger er der hvor den rammer meg mest, så vil jeg med all sannsynlighet måtte ta stilling til dette en gang til når min egen datter vokser opp. Genene hennes tatt i betraktning fra både min og pappaens side tilsier at noe annet er svært lite sannsynlig.

Og hva svarer man da?

Hva svarer man når den vakreste, skjønneste skapningen i hele mammas ikke-så-subjektive verden en dag kommer hjem fra skolen og sier:

Mamma! De sier jeg er for stygg til å vises frem!

——————–
Oppdatering:
Sissel har informert meg om at hun for noen måneder siden skrev en post om mye av det samme. Den er vel verdt å lese, og finnes her.