Jeg traff deg i forigårs.

Hadde vært og trent, og du var på vei inn døra da jeg skulle gå.

“Hallo“, sa du. Så festet du blikket på magen min. Slapp det ikke.

“Hallo“, sa jeg tilbake. Og gikk videre.

Ja, det er sant. Du har hørt rett.

Det vokser et lite liv i meg nå. Til tross for dine iherdige forsøk på å knekke meg for å hevde deg selv. Til tross for klamydiainfeksjonen du ga meg, samtidig som du hevdet at du aldri hadde hatt noen andre. Til tross for at legene trodde du hadde ødelagt eggstokkene mine for livet.

Jeg kjenner deg godt. Synes å spore vemodighet i ditt fjetrede blikk. Litt sorg. Blandet med litt nostalgi over det som engang var, kanskje. Antagelig lurte du på hvordan den lille, tynne jentungen du engang kjente kunne bli til den voksne, gravide kvinnen du så foran deg i dag.

Og du så forlatt ut. To av de kvinnene jeg vet du angrer mest på at du bedro og forlot, giftet seg i sommer. Begge med en tidligere kamerat av deg.

Hvordan kjennes det?

Du har ingen igjen. Ingenting. Han som hele byen falt for som fluer for noen år tilbake, er han som alle ler av nå. I dine glansdager kalte de deg en showman. Nå er du byens ufrivillige klovn.

Og du vet det.

Jeg gikk videre. Hjem til mitt eget hus.

Hjem til han jeg elsker. Hjem til han som elsker meg.

Hjem for å lage middag.

Ikke for å forsøke å imponere ham eller for å få ham til å forstå hvor bra jeg er. Ikke for å få ham til å bli hos meg.

Fordi han er sulten.

Mens du…

Du er nøyaktig der hvor du forlot meg.

Og din sult kan ikke lenger stilnes.