Det er nå 236 dager siden kroppen min slutta å være min egen. Det er 46 dager til den på en måte blir det litt igjen.

Og jeg begynner å få en ganske god oversikt over hva jeg egentlig savner.

Lista ser omlag sånn ut:

• å kunne ligge på sida
• å kunne ligge på magen
• å kunne ligge på ryggen
• å kunne snu meg i én enkel operasjon, uten å våkne av mine egne klynk
• å kunne sitte i sofaen i lengre tid uten å påføre meg selv smerte
• å kunne gå en tur i den svalende høstlufta
• å kunne spise hva jeg vil, uten å tenke på halsbrann, kvalme, oppblåsthet, oppkast, for lite mageplass, you name it
• å kunne puste fritt
• å kunne sove en hel natt gjennom
• å kunne begrense toalettbesøkene med… skal vi si 75% av dagens hyppighet?
• å kunne dra ned på helsestudioet og gjennomtrene kroppen, og så dusje mens endorfinene fortsatt raser i systemet
• å kunne vri meg fra side til side uten at ryggens stive muskler protesterer
• å kunne stå oppreist i mer enn 1 minutt uten å kaldsvette eller bli svimmel
• å kunne barbere legger uten nevneverdige anstrengelser
• å kunne løfte ett og ett ben fra bakken, i forbindelse med sokkepåtaging og lignende aktiviteter
• å kunne sminke og stelle meg uten å bli utmattet i forsøket
• å kunne gjøre mer enn 10 minutter husarbeid uten å innhentes av åndenød og smerter i bekkenet
• å kunne ligge inntil kjæresten min uten at en av oss må ligge i vinkel
• å kunne dekke mage og pupper med badevann
• å kunne stige grasiøst opp av badekaret uten å få melkesyre i de lårmusklene som ligger nærmest kneet
• å kunne kjøre bil uten å knuse bekkenet for resten av dagen
• å slippe å tenke på å klippe altfor raskt voksende negler hele tida
• å kunne gå i butikken og kjøpe det jeg trenger uten å ta med i betraktning at dette kanskje ikke går så bra
• å kunne endelig slippe min gode venn nesesprayen
• å kunne kle på seg, og kle på seg ting som passer i tillegg
• å kunne ta et glass rødvin - eller ti

…for eksempel.

Jeg er så lei. Så sliten, så tung og så lei.

Dere aner ikke.