Endeløs frustrasjon
36+4
Nå orker jeg ikke mer. Nå er det evig nok, kroppen min har fått det den tåler og psyken min knekker snart.
Kom nettopp hjem fra jordmorkontroll, og gjett hva: nå har vi ikke bare sprengt hele charten, vi ligger også flere cm over den ruta charten ligger i. Og hodet har enda ikke festa seg.
Ryggen verker, bekkenet kneler snart, jeg orker ikke spise, har vondt i magen, er kvalm og får ikke sove engang på grunn av smertene med mindre jeg tar en paracet før jeg legger meg og en til når jeg våkner av at den ikke virker lenger.
Og det går ikke an å få det til å gå over. Jeg er så sliten at jeg bare har lyst til å dø akkurat nå. Men jeg kan ikke få det til å stoppe.
Jordmor ringte over til føden igjen, for hun synes også jeg har fått nok nå. Kunne ikke begripe hvorfor de ikke bare setter i gang fødselen for meg - det er jo likevel ikke noe poeng i å vente i to uker til for å ta keisersnitt, hvis jeg kan føde henne vaginalt nå.
Hun ringte meg nettopp opp igjen. Hun har skaffet meg ny time til kontroll der i morra, men jeg vet jo allerede at det bare blir like mye rot og rør som de andre gangene jeg har vært der de siste to ukene. Ingenting kommer til å skje. De kommer til å la meg gå til det er for seint. Og jeg kommer til å være altfor sliten og ha altfor vondt i bekkenet etter kjøreturen over til å orke å krangle på det.
Så ser det ut til at jeg må dra over alene igjen. Den (forhåpentligvis) vordende far kommer ikke fra på jobben denne gangen heller. Og jeg tror ikke jeg klarer å gjøre dette alene mer.
Kanskje jeg bare skulle droppe det. Det er neppe noe poeng i likevel, annet enn å lage mer vondt og mer stress for både babyen min og meg.
Akkurat nå klarer jeg ikke engang å tro på at jeg får en levende baby i armene mine tilslutt.
Jeg tror ikke lenger noe på at dette kommer til å gå bra…
Posted in Svangerskapsdagboka
oktober 11th, 2007 at 14:27
Stakkars, stakkars deg. Du fortjener MEDALJE. For du har stått på som en helt. Du får snart holde babyen din i armene dine. De er helt sinssyke om de ikke setter deg i gang snart. Jeg synes du skal gråte, hyle og skrike til de forstår alvoret. Men det burde de skjønt av seg selv. Håper at du har en mann som tar godt vare på deg i mellomtiden. Det fortjener du.
oktober 11th, 2007 at 14:33
Absolutt, skrik til du blir hes slik at de forstår alvoret… Noen ganger er helsevesenet helt utrolig trege til å forstå at ting kan gå veldig galt. Du har RETT til å be om igangsatt fødsel, faktisk.
oktober 11th, 2007 at 16:12
Takk for gode ord, begge to. De kom utrolig godt med i dag.
Heldigvis har mannen fått ordna seg fri i morra, mot alle odds, og blir med over for å fortelle dem hvor landet ligger og for å legge press på dem.
Så får vi se hvordan det går…
oktober 11th, 2007 at 18:42
Signerer de andre! Hyl og skrik, ungen er da vel ferdig nok?!
Dessuten burde de se like mye på det psykiske som det fysiske, selv om de sikkert møter masse rare folk/hormontroll i jobben sin, hehe..
Hvor mye er det meningen at man skal takle? Sånn sett bort ifra at du har taklet mer enn noen andre jeg har hørt om..
Masse lykke til i morra. Godt at du har jordmor på “din side” også da.
oktober 11th, 2007 at 21:49
Himmel og hav, dette kan ikke være lett. Du må rett og slett ikke gi deg på at du vil ha fødselen satt i gang nå. Ikke gi deg. Og det vil gå bra til slutt, helt sikkert. Du føler deg sikkert fanget i din egen kropp nå? Ikke la de sende deg hjem uten en avtale om å sette i gang fødselen, det er din kropp, du er eksperten på din kropp og ditt liv, de gjør ikke jobben sin om de ikke lytter til deg, og tar deg alvorlig.
Lykke til, jeg krysser fingrene.
oktober 11th, 2007 at 21:52
Å kjære lille søte deg.
Akkurat der du er nå, var jeg.
Og jeg sier, HYL om å bli satt igang. Gråt. Fortell hvor fortvilet du er. Bryt sammen på legekontoret.
Jeg vet hvordan det er å bite tennene sammen og bare gå og gå og gå. Hos oss endte det med keisersnitt etter at igangsetting gikk til H*** og en helt utslitt nybakt mor.
Så flott at mannen din blir med. Ofte hjelper det mye.
Jeg sender mange, mange klemmer.