Altså, jeg visste jo at det kom til å bli sånn. Men jeg lar meg likevel og til stadighet overraske over mine egne reaksjoner etter at jeg ble mamma.

Fortsatt har jeg latt det bli med det ene forsøket på å synge Lykkeliten og Vi har ei tulle. Men det skjer andre ting i hodet mitt, som er totalt ute av min kontroll.

Det begynte den kvelden jeg skulle ta meg mitt første, etterlengtede bad som ikke-gravid. Fortrøstningsfullt tappet jeg i badekaret, gjorde meg klar og la meg nedi. Endelig litt meg-tid, tenkte jeg. Endelig en mage som kanskje vannet faktisk dekker.

Men hva skjedde?

Joda. Nå skal dere høre.

Jeg la meg altså nedi og lot det varme vannet omslutte meg og mitt slitne legeme. Inkludert magen. Det var godt et lite øyeblikk. Og så var det nesten så tårene stod i øynene mine. For der… i magen min… der pleide det jo å være ei lita jente som sparka mammaen sin så badevannet fikk ringer på overflata. Det var jo vår faste tid sammen til å leke og kose. Men ikke nå noe mer. Nå var jeg der helt alene. Og jenta mi lå på den andre sida av veggen, uten meg.

Det var rett og slett bare å stå opp igjen og tusle ut i stua igjen til min nydelige babyjente.

En dag her kom svigermor og fortalte meg at hun nå hadde kjøpt reiseseng, slik at veslejenta skulle ha et sted å sove når hun var hos bestemor. Og jeg kjente at jeg fikk helt vondt i magen bare ved tanken. Som om hun skal sove noe som helst annet sted enn der jeg er, noen gang i evigheten?

Nå nettopp gjorde jeg et akk, så tappert forsøk på å legge meg nedpå litt på soverommet, mens frøkna sover så godt i sofaen ved siden av pappaen sin.

Men nei.

Alt jeg kunne tenke på der jeg lå, var følelsen av hennes myke, myke hud mot min. Lukten av nakken hennes. Varmen. Og det å være skilt fra henne med ikke mindre enn to hele vegger.

Så nå sitter jeg i stua igjen, og ser på Det Nydeligste Som Finnes I Hele Vide Verden. Jeg kan bare ikke la være. Til tross for at jeg altså har vært aleine med henne i nesten hele dag, og sånn sett faktisk kunne trengt en liten pause.

Og jeg mistenker at pappaen er nesten like hardt angrepet av dette nye, vanedannende vesenet som jeg er. Han forstod merkelig nok hvorfor jeg kom så fort tilbake, og hadde bare følgende kommentar til sin samboers galskap:

- Tenk hvordan jeg har det da, som er på jobb hele dagen..!

Jepp. Vi er nok litt hekta, begge to. Jeg tror vår datter er så høyt elsket som det er mulig for et barn å være.

Og jeg tror ikke jeg noengang vil rehabiliteres.