Av og til lurer jeg fortsatt på om jeg er adoptert. Og oftere og oftere finner jeg meg selv i en situasjon der jeg sterkere og sterkere vurderer å gifte meg. Så jeg kan skaffe meg et etternavn til, og på den måten få være en offisiell del av en normal familie også, i tillegg til den jeg har fra før.

For man kan nemlig ikke med sin beste vilje kalle den normal.

Det er ikke ofte jeg velger å skrive om dem her på bloggen. Men av og til finnes det ikke noe annet å gjøre for en stakkars skribent enn å skrive. Så skrive jeg gjør.

La meg starte i januar. Jeg kunne selvsagt startet i 1976 (da JEG startet), men da tror jeg aldri jeg blir ferdig. Så jeg starter som seg hør og bør ved årets begynnelse.

Den første begivenheten inntreffer 18. januar, om jeg ikke husker helt feil. Tantes ektemann og mine søskenbarns far faller død om på et treningsstudio, ei knapp uke før han skulle fylle 44. Massivt hjerteinfarkt. Kaoset råder, for hva skjer med hus, hva skjer med unger, hva skjer med forsikring og økonomi og hva skjer med alt mulig? Mamma og pappa er i Thailand, til alt overmål, men kommer heldigvis hjem noen få dager seinere.

Så sitter vi der en kveld i februar, hjemme hos foreldrene mine, både jeg og min eldste lillesøster med hver vår lille jente. Da ringer mammas mobil. Hun tar den, og blir plutselig tre meter lang i trynet. Vi andre tenker “ååånei, hva NÅ?”. Ingen fare. Ingen nye dødsfall. Snarere tvert i mot. Lillesøster er uplanlagt gravid.

Mars inntrer. Lillesøster innskrives. Kvalm. Men hva mye, mye, MYE verre er:

Ble vekt av en tlf fra tante nå. Huset brant ned for 1 time siden. Er det til å bli gal av eller?

Jepp. Dere gjetta det. SMS fra mamma, sendt klokka 04:38. Ved nærmere undersøkelser er det bare en røyksky å se over stedet der huset stod, og det har brent helt ned til muren.

Dette ligger jo virkelig an til å bli et bra år, eller hur?

Samtidig med dette, og jeg antar helt ukjent for min familie, får jeg en SMS av en venninne. Eksen hennes er også død. Og han hadde liggi ei uke før han ble funnet. Ingen vet hvorfor, og de venter fortsatt på obduksjonsrapporten. Jeg mistenker at den berømte sammenbruddets rand er passert for noen dager siden.

Nå sitter jeg her da, med ei lita humle av en jentunge, og vet knapt hvilken ende jeg skal begynne i. Det blir til at jeg såvidt får snakka med venninna mi nå og da, på MSN. I dag gjorde jeg det mens jeg bar Huldreungen min i sjal rundt og rundt stuebordet i håp om å få henne til å ta ettermiddagsblunden sin. Alt går om bare laptopen står i passe høyde sånn at man kan skrive en setning og trykke enter hver gang man går forbi. Sa noen multitasking?

Men så, da. Som glasuren på … suppa! Så klarer altså den sykehusinnlagte og antagelig rimelig hormonelle lillesøstra mi og vår felles mor å koke mitt “manglende engasjement” ned til at jeg er sur på henne og “ikke på talefot”. Overlat det til dem å lage drama ut av absolutt ingenting, liksom. Nå er jeg faktisk hovedperson i en kjempekrangel jeg ikke visste om!!

Hvor i heite er Dr. Phil når du trenger ham, hm?

For unnskyld meg. Du skal kjempe rimelig hardt for å toppe prioriteringslista mi akkurat nå, for å si det sånn.

Og pappa? Han er i Thailand igjen.

Neste gang blir jeg med.

—