La oss gå ut fra følgende hypoteser:

• Et barn blir hva det oppmuntres til å bli.
• Personligheten utvikles gjennom møte med andre, og andres oppfatninger om en selv.
• Man preges av hva andre oppfører seg som at man er, og slik det blir lagt til rette for. Det er dette som kalles barneoppdragelse.
• Et barn utvikler seg slik det blir oppdratt.

Ingen stor bombe, sier du?

Nehei.

Jeg var, frem til jeg fikk barn selv, under den bestemte oppfatning at dette var allmenn kunnskap og forståelse. Jeg trodde også at halve poenget med å oppdra barn var å skape sterke, smarte individer. Nå stiller jeg meg dog mer tvilende til folks generelle blodomløp til hjernen.

“Prinsessenykker” står det på et smekke. “Diva” står det på et annet. KID fører tilogmed et lite, rosa sengesett for barn som heter “Shopping“, og jeg skal ikke engang komme inn på hva som finnes av malplasserte hundebamser i bittesmå rosa vesker i lekebutikkene. For dem er det også altfor mange av.

Min datter er ingen bortskjemt liten prinsesse. Jeg har ikke tenkt å bruke tusenvis av kroner på å overbevise henne om at hun er det heller. Mitt håp er nemlig at hun en vakker dag har vokst opp til å bli seg selv: sterk, smart, uavhengig og selvstendig, med en god porsjon bakkekontakt. Dit kommer jeg neppe ved å drukne henne i rosa glitter før hennes første bursdag, eller ved å late som at bortskjemt er søtt og fint og bra fordi det er det alle slagordene skal ha det til at det er.

Så sorry, handelsstanden, men du må nok lete et helt annet sted etter din fremtidige storkonsument. Ungen min får du nemlig ikke.

—